Blogg nr. 195 Navigasjon.

I dagens T.V. bilde og ganske så sterkt fokusert i annet media også, er vikingenes evner til å navigere på havet.
Det skrives mye om dette tilsynelatende store problem, å finne veien over de store hav. Dess flere teknokrater og ingeniører som skal prøve å gi forklaring, jo vanskeligere synes det å finne svar.
Mennesker av i dag er så mettet med tekniske hjelpemidler, at uten dem synes det som en umulighet.
Likevel har mennesker i tusener av år ferdes både på land og sjø uten noe slikt.
Dyrene og fuglene synes å ferdes over enorme avstander uten annet hjelpemiddel enn sitt eget hode.
Enten dere tror det eller ikke, vi mennesker er også dyr. Fra naturens side er vi også utstyrt til å kunne gjøre det samme.
Det har blitt påvist ved forsøk, at man kan forvirre og mislede trekkfugler ved å sende magnetiske impulser. Så det at disse fuglene har et innebygget kompass, synes å være et faktum.
Thor Heyerdahl prøvde, med alle sine ferder over hav, å bevise at slike store ferder har pågått i all tid. Dyr som er ute og beiter en hel sommer, finner uten vanskeligheter hjem når høsten kommer. Likevel lager man det til et mysterium når mennesker av i dag klarer å finne veien uten noe hjelpemiddel.
Der er noe som heter instinkt, som alle levende vesener synes å være utstyrt med.
Det man kaller instinkt kan være så mye, en stor del av det er iakttakelsesevne.
Ved å legge merke til naturens detaljer når man ferdes gjennom den, er det mye lettere å finne og huske veien. Likevel dukker det opp hendelser, særlig med dyr, som synes uforståelige for oss.
Ved Oppdalsøyra på sørsiden av Østgulfjorden i Gulen ble det for mange år siden funnet en søye med to lam som tilhørte en bonde i Eivindvik. Sauen var en del av en stor flokk som var sendt om våren på beite i Stordalen ved Matre.
Distansen fra Stordalen og dertil er i luftlinje ca. 30 km. Retningen er omtrent rett vest. Alle kjøreveier i området går i nord-syd retning, slik at denne sauen måtte krysse to store dalfører og kjøreveier for å komme vestover. Terrenget er meget vanskelig å ta seg frem i, og søyen med de to lammene, måtte ta seg ned og opp på en rekke høye fjellheimer. Distansen hennes å forsere, må minst settes til det dobbelte.
Som da blir mer enn 60 km. i vanskelig terreng.
Dessverre hadde hun kurset slik at hun var kommet ned fra fjellet på feil side av Austgulfjorden, der hun ble funnet. Disse lange fjordarmene er jo som lange fingre inn i landet, som store hindre for dem som skal kurse etter et mulig innebygget kompass.
Bøndene i Gulen regnet dette for å være noe helt utenkelig at en sau kunne finne på noe slikt.
Sauer er ikke streifdyr, men dyr som lever i flokk som sjeldent ferdes aleine.
Man må anta at hun var på vei til fjøset hun tilhørte i Eivindvik, men fjorden hadde avskåret henne.
Det vrimler med historier om dyr, særlig da katter og hunder som av ulike årsaker blir etterlatt for så å finne veien hjem, ofte etter meget lang tid.
Den mest utrolige historien jeg har lest om, var en familie i en av sørstatene i USA som flyttet til California. Datteren deres på ni år hadde en katt som hun var meget nært knyttet til. Katten var overlatt til en tidligere nabo der de hadde bodd.
Familiens flyttetur ble foretatt med bil gjennom en rekke stater til dette nye hjemmet deres. En eksepsjonell lang tur.
Ni måneder etter kom en en forpjusket og tynn katt til denne familien på det nye stedet. Datteren påsto hardnakket at dette var den katten de hadde reist fra. Hun viste til forskjellige skademerker som katten hennes hadde hatt. Foreldrene var også enig, men det var så utenkelig, grunnet den store distansen og ikke minst, til et sted katten aldri hadde vært.
Saken ble skrevet om i lokalpressen og såkalte eksperter, kom med noen teorier om at båndene mellom datteren og katten var så sterke at de kunne ha hatt en slags telepatisk forbindelse??
Ved telefon tilbake til denne fosterfamilien, fikk de vite at katten hadde forsvunnet bare 14 dager etter familien var reist.
På havet, synes slike, finne veien historier, å være utrolige. Det spekuleres mye i om vikingene hadde kompass. Særlig i våre dager, hevdes det at våre forfedre brukte såkalt «solstein», et naturlig prisme som kunne vise hvor solen var, selv på en overskygget dag.
Om så var, at noen hadde noe slikt, er det mye mer som skal til for å finne kursen til
det som ble Vinland.
I et blogg innlegg har jeg har brukt beretningen om Bjarni Herjolvssons reise fra Island til sin far på Grønland som et bevis på at de hadde kunnskap på å beregne breddegrader. Bjarni har tittelen «Farmann». Kanskje den gjeveste yrkestittel en viking kunne ha. Den forteller at at han var en mann som kunne farte omkring på havet uten vanskeligheter.
Hvor de hadde denne kunnskapen om breddegrader fra, er ukjent. Men den ble holdt som en stor hemmelighet, bare forbeholdt nordmenn som var verdige til å få innsyn i kunnskapen.
Mennesker som lever nært naturen, selv på havet, utvikler en egen evne, en sjette sans, eller et instinkt som forteller dem veien.
Jeg har selv erfart dette i en periode der jeg med båt ferdes mye i nattemørke vinterstid. Man kan utvikle evner som synes uforståelige for andre, men denne evnen er parret med inngående kunnskap om samme natur.
I beretninger om de hvites erobring og utforskning av Nord Amerika fortelles det mye om såkalte «stifinnere». Innfødte eller hvite pelsjegere som kjente landet og kunne vise vei. Mange er de historiene om såkalte innfødte som under ekstreme forhold ikke hadde noe problem med å finne retningen.
Disse vikingene kan meget vel hatt folk med seg om bord som hadde utpregede evner i nettopp dette.
Iakttagelse av fugler, vinder, bølger, skyer og en mengde andre merker som vi mennesker av i dag er helt uforstående til, har ganske sikkert vært en stor del av navigeringen. Men innebygde instinkter som også noen mennesker av i dag har, i mye større grad enn andre, forteller at vi fortsatt har den evnen.
Jeg kaller den «en sjette sans», men at noen av oss er utstyrt med en slags kompass, som med god trening også kan fungere på havet, er jeg overbevist om.
Jo mer navigasjonsutstyr vi tar i bruk, jo dårligere blir denne evnen.
Selvfølgelig gir solen med sine 4 hovedretninger den letteste retningen, men også stjernene om natten har blitt brukt i stor grad. Med stor tålmodighet og god tid, vil det alltid dukke opp et merke for kursen man holder. Det er ikke i begynnelsen så nøye bare man har hovedretning. Før eller seinere dukker en sol eller stjerne opp som en korrigerende faktor. Man hadde tiden og , for oss, uforståelige evner i iakttagelse og kunnskaper om faktorer i naturen og havet som ledet dem.
Verktøyet de brukte for å bestemme breddegrad, het Husasnottr. En slags primitiv sekstant.
Husa er: noe som rommer noe, Snott er det som kommer ut av nesen/hodet.
Med andre ord «noe som rommer kunnskap». Selvfølgelig kombinert med nedarvede kunnskaper om hvordan anvende det.
Istedenfor dagens innviklede tabeller for solens uavbrutte endringer i høyde over havet, brukte de et gjennomsnitt pr. uke som utgjorde en halv solskive. Som de da trakk fra eller la til, alt etter datoen. En primstav var absolutt nødvendig.