Blogg nr. 196 Moster og Mosterhamn.

1. Dette navnet har jeg vært innom tidligere, da jeg skrev om alle disse skysstasjonene på kysten av Norge. (048) Det var Mosterhamn, helt sør og øst på Bømlo jeg begynte med. Der har nok vært minst to eller tre skyss-steder til, mellom her og Haugesund. Etter den gamle reglen, ett for hver 6 nautiske mil (viku sjøs) som betyr 2 timers roing og utgjør 11. 112 meter. En distanse som i nyere tid ble nedkortet til en mil. (10 000 meter)
   Jeg antydet også at navnet kunne ha sin opprinnelse fra det engelske «Monastery» som betyr kloster.
   Da det har runnet mye vann i havet siden da, har jeg i ettertid fundert på dette navnet, Moster.
   Der finnes enda en øy til som heter Moster, den ligger i Boknafjorden, hvor den er blitt en del av sambandet på hovedveien til Stavanger. Denne øyen har også en fortid som religiøst senter i form av et kloster. Noe som bekrefter min antagelse at navnet opprinnelig har vært relatert til det engelske Monastery.
   Det er islendingen Snorre Sturlasson som skriver soga om Olav Tryggvasson med klengenavnet Kråkebein. Han skriver at kong Olav fikk først landkjenning på Mosterhamn i Bømlafjorden da han kom første gang fra England i året 995.
   Der ligger en flott steinkirke på denne plassen, som man mener han har bygget.
   Om så er, så åpner det seg et spørsmål om opprinnelsen til selve navnet.
   Det må ansees som lite trolig at Snorre tar i bruk navnet Moster som et nyere navn på hans tid, 200 år etter Kong Olavs komme.
   Når da stedet har dette navnet fra før år 1000, kan man undre seg på hvorfor?
   Navnet må jo da være satt en god stund før Olavs komme.?
   Det er naturlig å anta at det var på grunn av et kristent kloster i denne havnen at den kristne kongen Olav ankom nettopp her. Det er en lang tur med gode havner fra ytterst ved havet til inn her.
   Hans mål var jo å innføre kristendommen i Norge, noe han feilet med. Å søke seg til et slikt sted som har hans trosfeller, synes å være meget logisk og innlysende.
   Spørsmålet som da reiser seg; Hvorfor var det der et kristent kloster (Monastery) før år 995?
   Det er ikke ukjent at på deler av vestlandet var der etablert flere misjonsstasjoner, kanskje noen også på Østlandet. Disse stasjonene var etablert av kristne irske munker, som kalte seg Patere og synes å ha en kristen religion som avviker litt i innhold fra den som Pavekirken til Olav Haraldsson (den Hellige) innfører i 1030. Bl. a. har de et helt annet navn på deres egen gud. Jehova eller Jahve kaller de sin gud.
   Det kan synes som om deres kristendom kommer i en mer direkte linje fra Jødeland, uten den innflytelse og påvirkning som Paven i Rom hadde.

   Jeg vil igjen påpeke denne migrasjonsbølgen som Kelterne/Gallerne hadde opp elven Donau i mange hundre år f.v.t.
   Den kan ha fungert som en forbindelseslinje tilbake til deres opprinnelse?
   Kelterne påstår seg som kristne før år 500. Romerriket innførte den kristne tro som statsreligion i hele sitt rike rundt slutten av 300 tallet.
   Den Irske pateren St. Brendan levde og misjonerte i Nord-Atlanteren helt til Island og Færøyene på den tiden.
   I Norge finnes rester av paternes etablering på øyen Selje sør for Stad. Lengre sør finnes kirken på Kinn og enda lenger sør i Boknafjorden, som før nevnt, en annen øy som også bærer navnet Moster som ennå har rester etter et kloster, Ulstein kloster. Navnet forteller at det var meget værutsatt. Fordi navnet Ul eller Ull betyr vind, kanskje sterk vind eller med lyd. (118)
   Alle etableringene er meget forskjellig fra hvordan nordmenn bygger.
   De er bygget av stein med kalk mørtel mellom og har en beliggenhet som fronter havet, meget ulikt norsk byggemønster som alltid prøver å verne seg mot den kalde vinden fra havet.
   Tydeligvis av et folk som kommer fra en mer sydlig og mer temperert breddegrad.
   Det er mye som tyder på at det var disse Paterne som lærte nordmenn å brenne kalk til mørtel.
   Kirkeruinen som står på Kyrkjebø på Færøyene og som man antar er bygget av St. Brendan på 500 tallet, har også kalkmørtel i det vesle som er igjen. Stedet Kyrkjebø har hele tre kirker. Den eldste som bare har noen få murrester igjen, og den yngste som ble kalt Magnus katedralen. Den er bygget av stein, men ble aldri fullført med tak.
   Den som fortsatt fungerer som kirke, Olavs-kirken skal være fra 1100 tallet.
   Paterholm er velkjente navn rundt Island og Færøyene. Noen av paterne levde som ensomme eremitter på disse holmene.
   Det er en mulighet for at Papperhavn/Papper på Hvaler-øyene kan være en forvanskning av navnet deres.
   På øyen Selje ved Stad der Olav Tryggvasson var i kamp med dem som ble kalt Seljemennene, har de første prestene i Norge funnet rester etter mennesker i en fjellhule som har rast sammen.
   Et av dem skal være av en kvinne der restene var meget vel bevart. Fra dette funnet har sagnet om St. Sunniva sitt utspring.
   Et sagn som fikk meget stor innflytelse på den første kristningen av vestlandet i Norge.
   Levningene av denne kristne kongsdatteren ble ført til Bergen og det ble der bygget en kirke til oppbevaring av dem. Kristkirken i Bergen som seinere ble Domkirken i byen.
   Hun dannet grunnlaget for det som ble skytshelgenen Patrona Norvegiae.
   St. Sunniva og helgenskrinet med restene av henne ble grunnlaget for kystpilsgrimsleden på vestlandet.
   Sagnet synes så eventyrlig og lite troende, men kan nok kanskje være laget som Pavekirkens naive forklaring på at der fantes en «annen kristendom» i Norge, før den offisielle som ble satt til året 1030.
   Det blir fra akademisk hold (Norsk Språkråd) hevdet at navnet «lime» skal ha sin opprinnelse fra engelsk. ( 057) Dette er ganske sikkert feil, fordi flere stedsnavn i Norge har naturnavnet lime etter naturens utseende. Disse navnene er i følge det samme akademia, eldre enn år 500 etter Krist.
   F. eks. Limeneset i Hardanger som så tydelig har navn etter en 0,5 meter høy kvit stripe med kalkstein hele veien rundt langs sjøkanten. Navnet har trolig endret betydning fra kalk til lim eller klister, grunnet det at det ble så mye brukt til mørtel etter brenning. Slik disse paterne kanskje lærte nordmennene å bruke.
   I Mosterhamn på Bømlo er der rester etter store uttak av kalkstein som ble brukt til brenning av kalk ved klosteret på Halsnøy i Sunnhordland. Også på den vesle øyen Hille i fjorden mellom, ble der tatt ut mye kalkstein. Der er fortsatt ovnen som ble brukt til brenning.
   Innflytelsen som denne gamle Irske kristendommen har hatt på det norske samfunn, er etter slik jeg vet, lite forsket på. Det kan se ut som alt av deres historie i Norge, har forsvunnet i dette som kalles kristningen av Norge og som offisielt begynner med årstallet 1030 og slaget ved Stiklestad da Olav den Hellige falt.
   Tallene som står i parentes er henvisninger til tidligere blogger om samme emne.